Farmoren min fylte 97 nå i høst. Hun er still going strong, som det heter, men synet har begynt å svikte. Jeg har derfor fått fotoalbumene hennes.
Det er en skatt. Dokumenter over en nær, men fjern fortid. Når jeg blar meg, forsiktig, gjennom sidene - papp med små papirbilder sirlig klistret inn - får jeg lyst til å ringe henne med det samme, be henne fortelle, og fortelle.
Farmor er født i 1916. Hun vokste opp i et fattig land, og ble gammelt i et superrikt. Hun var flink på skolen, men foreldrene hadde bare råd til å la ett av barna studere videre. Det falt seg naturlig at det ble broren hennes. Litt senere spurte faren hennes om farmor ønsket å studere hun også. Men da takket hun nei. Hun hadde begynt å arbeide som sekretær og likte å jobbe og å ha sin egen inntekt.
Farmor ønsket seg flere barn, men fikk bare ett, faren min. Han var hennes store stolthet. Fra jeg vokste opp husker jeg godt måten hun snakket til ham på; med en ømhet som til et lite barn. Hun fikk altså ikke flere selv, men hadde en fin gjeng med tantebarn som hun hadde og fremdeles har et nært forhold til.
Under krigen jobbet farmor for en advokat som støttet motstandsbevegelsen. Som sekretær ble også hun involvert i det illegale arbeidet; det var hun som postet brevene arbeidsgiveren sendte ut. For dette ble hun arrestert og satt fengslet på Grini. Da jeg var liten pleide farmor noen ganger å fortelle historier derfra. Men en gang ble lillebroren min lei; han syntes ikke fortellingen hadde nok action til å engasjere. Bestemor! sa han til mormoren vår, som satt på den andre siden av bordet. -Kan ikke du heller fortelle om den gangen det kom en fugl inn i huset, som du måtte jage ut? (Han har fått høre dèt noen ganger...)
Farmor ble enke i ung alder, farfaren min døde allerede i 1968. Tjue år senere opplevde hun noe av det verste en forelder kan oppleve; hennes eneste barn, faren min, døde av kreft - bare 47 år gammel. Men jeg er glad, sier hun nå, for alt det fine han rakk å oppleve den tiden han levde.
Farmor har alltid elsket å reise. Hun var ikke rik, men hun var sparsommelig, og for pengene hun sparte, reiste hun. Jeg tror ikke reiselyst er genetisk betinget akkurat, men jeg har definitivt den samme interessen. Det er morsomt å se i albumene hennes, feriebilder fra Rigi i Sveits, Cornwall, København, Spania... Samme steder, en annen tid.
Nå tillater ikke helsen lange reiser lenger. Men farmor er fremdeles glad i å holde seg orientert. Med lesemaskinen sin kommer hun seg gjennom avisen, og avisen, det er BT. Det som står i BT er sant, og det som ikke står i BT er ikke relevant, pleier vi å spøke. Farmor jobbet som sekretær i BT i mange år, frem til hun gikk av med pensjon, og hun elsket arbeidsplassen sin. Være der, midt i smørøyet, i en avisredaksjon. Der det skjer!
Farmor er sterk og sta. Frem til for et års tid siden bodde hun hjemme i egen leilighet, i 3. etasje, med hjemmehjelp hver 14. dag. Hun fikk stadig avslag på søknadene om fast plass på sykehjem; i en alder av 96 ble hun fremdeles ansett som for frisk. Men i fjor fikk hun endelig ja. Nå slipper hun husarbeidet og kan slappe av og kose seg med oppvartning, hjelp og pleie fra morgen til kveld. I et stort, lyst hjørnerom har hun plass til alt hun trenger, og hun har bare gode ord om eldreomsorgen her i landet, slik hun opplever den.
Og meningene hennes, de er like sterke som alltid.
Jeg håper jeg er like klar i en alder av nesten 100. I 2078, altså.
Tiden vil vise!
Det er en skatt. Dokumenter over en nær, men fjern fortid. Når jeg blar meg, forsiktig, gjennom sidene - papp med små papirbilder sirlig klistret inn - får jeg lyst til å ringe henne med det samme, be henne fortelle, og fortelle.
Farmor er født i 1916. Hun vokste opp i et fattig land, og ble gammelt i et superrikt. Hun var flink på skolen, men foreldrene hadde bare råd til å la ett av barna studere videre. Det falt seg naturlig at det ble broren hennes. Litt senere spurte faren hennes om farmor ønsket å studere hun også. Men da takket hun nei. Hun hadde begynt å arbeide som sekretær og likte å jobbe og å ha sin egen inntekt.
Farmor ønsket seg flere barn, men fikk bare ett, faren min. Han var hennes store stolthet. Fra jeg vokste opp husker jeg godt måten hun snakket til ham på; med en ømhet som til et lite barn. Hun fikk altså ikke flere selv, men hadde en fin gjeng med tantebarn som hun hadde og fremdeles har et nært forhold til.
Under krigen jobbet farmor for en advokat som støttet motstandsbevegelsen. Som sekretær ble også hun involvert i det illegale arbeidet; det var hun som postet brevene arbeidsgiveren sendte ut. For dette ble hun arrestert og satt fengslet på Grini. Da jeg var liten pleide farmor noen ganger å fortelle historier derfra. Men en gang ble lillebroren min lei; han syntes ikke fortellingen hadde nok action til å engasjere. Bestemor! sa han til mormoren vår, som satt på den andre siden av bordet. -Kan ikke du heller fortelle om den gangen det kom en fugl inn i huset, som du måtte jage ut? (Han har fått høre dèt noen ganger...)
Farmor ble enke i ung alder, farfaren min døde allerede i 1968. Tjue år senere opplevde hun noe av det verste en forelder kan oppleve; hennes eneste barn, faren min, døde av kreft - bare 47 år gammel. Men jeg er glad, sier hun nå, for alt det fine han rakk å oppleve den tiden han levde.
Farmor har alltid elsket å reise. Hun var ikke rik, men hun var sparsommelig, og for pengene hun sparte, reiste hun. Jeg tror ikke reiselyst er genetisk betinget akkurat, men jeg har definitivt den samme interessen. Det er morsomt å se i albumene hennes, feriebilder fra Rigi i Sveits, Cornwall, København, Spania... Samme steder, en annen tid.
Nå tillater ikke helsen lange reiser lenger. Men farmor er fremdeles glad i å holde seg orientert. Med lesemaskinen sin kommer hun seg gjennom avisen, og avisen, det er BT. Det som står i BT er sant, og det som ikke står i BT er ikke relevant, pleier vi å spøke. Farmor jobbet som sekretær i BT i mange år, frem til hun gikk av med pensjon, og hun elsket arbeidsplassen sin. Være der, midt i smørøyet, i en avisredaksjon. Der det skjer!
Farmor er sterk og sta. Frem til for et års tid siden bodde hun hjemme i egen leilighet, i 3. etasje, med hjemmehjelp hver 14. dag. Hun fikk stadig avslag på søknadene om fast plass på sykehjem; i en alder av 96 ble hun fremdeles ansett som for frisk. Men i fjor fikk hun endelig ja. Nå slipper hun husarbeidet og kan slappe av og kose seg med oppvartning, hjelp og pleie fra morgen til kveld. I et stort, lyst hjørnerom har hun plass til alt hun trenger, og hun har bare gode ord om eldreomsorgen her i landet, slik hun opplever den.
Og meningene hennes, de er like sterke som alltid.
Jeg håper jeg er like klar i en alder av nesten 100. I 2078, altså.
Tiden vil vise!
***
Badenymfe. Tananger 1939
Portrett, 1940.
1945: Fangene fra Grini kommer hjem til Bergen.
Mange glade bilder fra sommeren 1945.
1950: Faren min 1 år.
Sommeren 1950
"På landet" - Reksteren 1953
Farmor og farfar sommeren 1962
Båttur på Vierwaldstattersee, Sveits. 1969.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar