fredag 20. desember 2013

torsdag 28. november 2013

Fra farmors album

Farmoren min fylte 97 nå i høst. Hun er still going strong, som det heter, men synet har begynt å svikte. Jeg har derfor fått fotoalbumene hennes.

Det er en skatt. Dokumenter over en nær, men fjern fortid. Når jeg blar meg, forsiktig, gjennom sidene - papp med små papirbilder sirlig klistret inn - får jeg lyst til å ringe henne med det samme, be henne fortelle, og fortelle.

Farmor er født i 1916. Hun vokste opp i et fattig land, og ble gammelt i et superrikt. Hun var flink på skolen, men foreldrene hadde bare råd til å la ett av barna studere videre. Det falt seg naturlig at det ble broren hennes. Litt senere spurte faren hennes om farmor ønsket å studere hun også. Men da takket hun nei. Hun hadde begynt å arbeide som sekretær og likte å jobbe og å ha sin egen inntekt.

Farmor ønsket seg flere barn, men fikk bare ett, faren min. Han var hennes store stolthet. Fra jeg vokste opp husker jeg godt måten hun snakket til ham på; med en ømhet som til et lite barn. Hun fikk altså ikke flere selv, men hadde en fin gjeng med tantebarn som hun hadde og fremdeles har et nært forhold til.

Under krigen jobbet farmor for en advokat som støttet motstandsbevegelsen. Som sekretær ble også hun involvert i det illegale arbeidet; det var hun som postet brevene arbeidsgiveren sendte ut. For dette ble hun arrestert og satt fengslet på Grini. Da jeg var liten pleide farmor noen ganger å fortelle historier derfra. Men en gang ble lillebroren min lei; han syntes ikke fortellingen hadde nok action til å engasjere. Bestemor! sa han til mormoren vår, som satt på den andre siden av bordet. -Kan ikke du heller fortelle om den gangen det kom en fugl inn i huset, som du måtte jage ut? (Han har fått høre dèt noen ganger...)

Farmor ble enke i ung alder, farfaren min døde allerede i 1968. Tjue år senere opplevde hun noe av det verste en forelder kan oppleve; hennes eneste barn, faren min, døde av kreft - bare 47 år gammel. Men jeg er glad, sier hun nå, for alt det fine han rakk å oppleve den tiden han levde.

Farmor har alltid elsket å reise. Hun var ikke rik, men hun var sparsommelig, og for pengene hun sparte, reiste hun. Jeg tror ikke reiselyst er genetisk betinget akkurat, men jeg har definitivt den samme interessen. Det er morsomt å se i albumene hennes, feriebilder fra Rigi i Sveits, Cornwall, København, Spania... Samme steder, en annen tid.

Nå tillater ikke helsen lange reiser lenger. Men farmor er fremdeles glad i å holde seg orientert. Med lesemaskinen sin kommer hun seg gjennom avisen, og avisen, det er BT. Det som står i BT er sant, og det som ikke står i BT er ikke relevant, pleier vi å spøke. Farmor jobbet som sekretær i BT i mange år, frem til hun gikk av med pensjon, og hun elsket arbeidsplassen sin. Være der, midt i smørøyet, i en avisredaksjon. Der det skjer!

Farmor er sterk og sta. Frem til for et års tid siden bodde hun hjemme i egen leilighet, i 3. etasje, med hjemmehjelp hver 14. dag. Hun fikk stadig avslag på søknadene om fast plass på sykehjem; i en alder av 96 ble hun fremdeles ansett som for frisk. Men i fjor fikk hun endelig ja. Nå slipper hun husarbeidet og kan slappe av og kose seg med oppvartning, hjelp og pleie fra morgen til kveld. I et stort, lyst hjørnerom har hun plass til alt hun trenger, og hun har bare gode ord om eldreomsorgen her i landet, slik hun opplever den.
Og meningene hennes, de er like sterke som alltid.

Jeg håper jeg er like klar i en alder av nesten 100. I 2078, altså.
Tiden vil vise!

***


Badenymfe. Tananger 1939

Portrett, 1940.

1945: Fangene fra Grini kommer hjem til Bergen.


 Mange glade bilder fra sommeren 1945.

1950: Faren min 1 år.


Sommeren 1950
 "På landet" - Reksteren 1953
 Farmor og farfar sommeren 1962

 Båttur på Vierwaldstattersee, Sveits. 1969.


søndag 24. november 2013

Top of Europe - og andre fine steder i Sveits

Sveits er eksepsjonelt vakkert. Fjellene, dalene, innsjøene, byene. Wow.

Det eneste minuset jeg kan finne ved Sveits er at det er nesten litt for vakkert. Da vi tok toget sørover og krysset grensen til Italia, der det var mer støv og skitt, skrot og slitasje, var det nesten som om vi senket skuldrene litt...
Og det kan hende noen innfødte sveitsere også synes det blir litt idyll-overdose til tider. I hvertfall mener jeg at jeg så en type på gaten i Bern ikledd T-skjorte med teksten "Kill Heidi". Men jeg er ikke 100 % sikker på at jeg husker riktig.

Uansett - Sveits er et eventyr for alle som er glad i å gå på tur. Vi gikk dagsturer, men drømmen er å komme tilbake en dag og gå Sveits på langs. Følge den europeiske langdistanseruten E1 fra Bodensee i nord til Lago di Lugano i sør.

Med et lite barn i huset er det ikke blitt mange utenlandsturer de siste årene. Og det er helt greit. Men det er fint å kikke på bilder og mimre tilbake. Disse er tatt i påsken for to år siden.




 Vakre Luzern.

Med båt over Vierwaldstattersee (Lake Lucerne)

Paraglidere fra toppen av Rigi, 1797 moh.


Uforglemmelig tur fra toppen av Rigi og ned til landsbyen Weggis ved bredden av Lake Lucerne.

Utsikt fra Jungfraubahnen, som går opp til 3454 moh. Noe å tenke på når det blir sagt at det er vanskelig å bygge jernbane i Norge. Med all respekt for norske jernbanebyråkrater, selvsagt. ;-)


Jungfraujoch, eller Top of Europe som det heter i turistinfoen. 3471 moh; utsikt mot Aletschbreen.


Inspirasjon:
Lonely Planet: Walking in Switzerland
Lise Foss: E1 - Til fots gjennom Europa 

Den første snøen

November. Den første snøen. Facebook flommer over av bilder som dette - med god grunn. Det er like magisk hver gang...


 


 

 

 

 
 
 

Katt og sjiraff


lørdag 23. november 2013

Neshaugen - Totland tur/retur

Noen ganger er turene som starter rett utenfor stuedøren de aller fineste. Og når dagene er så korte blir det ekstra verdifullt å få med seg det der fine siste lyset. Takket være våre snille barnevakter Yael og Birgitte har vi fått oss noen barnefrie søndagsturer i høst. Stillhet kan virkelig være balsam for kropp og sinn.



 

mandag 18. november 2013

The Coast to Coast Walk - på tvers av England.

One should always have a definite objective, in a walk as in life - it is so much more satisfying to reach a target by personal effort than to wander aimlessly. An objective is an ambition, and life without an ambition is... well, aimless wandering.
A. Wainwright

For noen år siden la jeg og min kjære ut på vår mest ambisiøse tur til nå. Fra St. Bees til Robin Hood's Bay; 320 km på tvers av Nord-England. Turen tok oss to uker, inkludert to hviledager. Det kan høres ensformig ut å gå sånn i ukesvis med sauer og steingjerder som eneste selskap, men landskapet er faktisk veldig variert. Turen går gjennom tre nasjonalparker, Lake District, Yorkshire Dales og North York Moors. Fra flotte fjell til myke åser, åpne heder og vakker kyst. Da vi satt på busset til flyplassen, på vei hjem, virket støyen fra motor, trafikk, kranglende medpassasjerer og alt for høyt headsetvolum direkte smertefull. Vi stirret vemodig ut mot markene, gjerdene og sauene i det fjerne. Siden har vi lengtet tilbake.





Dag 0: Ankomst St. Bees.





Dag 1: Turen starter langs tøffe røde klipper på vestkysten. Etter noen kilometer vender vi ryggen til Irskesjøen og setter kursen mot fjellene i Lake District. 




 Dag 2: Etter en litt ensformig start fra Ennerdale Bridge fikk dagen en fin avslutning i vakre Borrowdale.
 
 
Dag 3: Idyllisk start på dagen i Rosthwaite og fin etappe til Grasmere.



Dag 4: Fra Grasmere la vi ut på turens korteste etappe, bare 3 timer senere var vi fremme i Patterdale. Ulempen var at vi kom frem før bagasjen, og måtte henge rundt i svette og våte klær en stund til...
 
 


Dag 5: Hviledag i Patterdale, båttur på Derwent Water. Værgudene ikke akkurat på vår side.




Dag 6: Hviledag er oppskrytt! Hanne er glad for å være tilbake på veien igjen. Grått vær men godt humør fra Patterdale til Shap.



Dag 7: Fantastisk vakker etappe fra Shap til Kirby Steven. Gnagsårene begynte å bli ganske insisterende, men vi distraherte oss selv så godt vi kunne ved å gå gjennom alfabetet (gjentatte ganger) på jakt etter et fint navn til vårt fremtidige barn.




Dag 8: Surt, vått, kaldt og direkte kjipt over Penninnene. Bildet gir ikke et realistisk bilde av turen da vi sluttet å fotografere relativt tidlig på dagen. Fant ikke ly for vind og regn for å spise lunsj en gang. Guideboken vår ble våt og fillete. I det hele tatt. Desto bedre å komme frem til hyggelig B&B med eget bad, badekar - og peis! - i Keld.



Dag 9: Stedman, forfatteren av guideboken vi brukte, var svært begeistret for alle de flotte steinbroene vi passerte underveis. Her er en av dem.
Denne dagen var gnagsårene mine så vonde at jeg måtte kapitulere og ta bussen. Så jeg har faktisk ikke gått coast to coast..! Akk ja. Men det skal ha vært en lett og fin etappe, så jeg planlegger å ta med kone & barn tilbake for å gå denne - om noen år.


Dag 10: Reeth til Richmond. Jeg har pakket inn såre tær i bobleplast (glimrende tips, det funker!) og kjøpt meg gåstaver (under sterk tvil da jeg er under 60) - og er klar til å ta fatt igjen. Fryktelig irriterende at min turpartner ikke hadde fått et eneste gnagsår, forresten.
Dette er to av mange sauer vi ble kjent med underveis.




Dag 11: Hviledag, Richmond. Nydelig vær og nydelig by!




Dag 12: Lang og hard etappe fra Richmond til Ingleby Cross. En av få (heldigvis) etapper med mye asfaltvei. Men vi kom da frem til slutt. Og oppdaget at det kan være overraskende koselig på en B&B to meter fra motorveien... (Heldigvis ingen trailersjåfører som mistet kontrollen akkurat der, mens vi var der). Imponerende hage og fantastisk cider. Vi fikk skyss til den lokale puben for middag, og haltet oss hjem igjen...




Dag 13: Vi begynner å få et kjærlighet/hat-forhold til fjellstøvlene, som må på igjen hver bidige dag. Men nå viser den engelske sommeren seg fra sin beste side. Ut på tur, aldri sur!


Dag 14: North York Moors. Et helt annet landskap, og flott på sin helt egen måte.



Dag 15: Robin Hood's Bay! Tiden er inne for en særdeles velfortjent øl. Vi er rimelig slitne og rimelig happy; det er både godt og litt vemodig at turen er over...
Og - som et lite mirakel forsvinner alle smerter fra føtter, verk fra muskler, jamring fra gnagsår og ømme tær i det vi kommer frem. Det er helt sant!
 

Dag 16: Vi har klart å fortrenge det lenge, men nå sniker vissheten seg frem: allerede i morgen er det mandag og tilbake på jobb. Det er ikke annet å gjøre enn å pakke sakene og ta fatt på hjemreisen. Men vi er bitt av basillen, og vet at vi kommer igjen, en dag. Kanskje blir dette vår neste tur? 




Interessert? Se gjerne:
A. Wainwright: A Coast to Coast Walk.
H. Stedman: Coast to Coast Path
Julia Bradbury: Coast to Coast, DVD
Jack Byard: Know Your Sheep
www.coast2coastgallery.com

 

Høst