Øye/blikk: Mot Nord

Jeg var midt i tjueårene før jeg var i Nord-Norge for første gang. Det er egentlig litt rart, for hvert eneste år som barn var jeg på ferie i Nord-Trøndelag. Men på en annen side - når vi hadde kjørt hele veien til Snåsa syntes både foreldre og barn at vi hadde tilbragt mer enn nok tid i bil. Nå ville vi ut og leke og herje i bestemors store hage, sykle til elven for å bade, slappe av i solen, spise gode og litt høytidelige middager med dessert hver eneste dag. Spille amerikaner, henge i ringene, lete etter skjulte skatter i bokhyllene; spille fotball og løpe om kapp med naboguttene. Og snike oss opp på loftet selv om bestemor mente loftstrappen var altfor bratt og livsfarlig for barn.
Å legge ut på en ny, lang kjøretur var det siste vi ville.

Så lenger nord reiste vi aldri. Men i 2002 fikk jeg oppleve reisen med Hurtigruten fra Bergen til Tromsø t/r. Som fattig student ville jeg aldri hatt råd til en slik tur selv, men å reise sammen med foreldre har mange fordeler. Vi reiste i oktober, en risikabel tid når det gjelder været - men vi var heldige. Det var en nydelig tur, med strålende vær mange av dagene, og fantastisk utsikter dag etter dag. Jeg hadde med meg bøker og tenkte jeg skulle lese i salongen, mens landskapet fløt beroligende forbi i bakgrunnen. Men jeg fikk ikke lest noe i det hele tatt. Jeg satt med blikket ut vinduene, tok inn hav og himmel, strand og fjell; lys og farger, stillhet og bevegelse. Det kan høres så ensformig ut å reise sånn, langsomt langs kystlandskapet. Men landskapet forandret seg kontinuerlig, fjell og land endret form og kontur etter hvert som vi forflyttet oss og så det hele fra nye vinkler, skiftende lys skapte skiftende farger, skiftende skygger. Jeg kunne blitt sittende der i panoramasalongen (som det het) for alltid. Nesten.

Jeg ble dypt betatt. Og noen år senere sto sol, måne og stjerner tydeligvis i en gunstig posisjon; jeg fant en kjæreste - og hun var nordlending. Ikke bare hadde hun en nydelig dialekt, men hun tok meg med på ferier opp til fantastisk vakre landskaper, utsikter, turstier. Helt ubegripelig vakkert, sommer som vinter.

Og jeg maser om at en gang må vi reise opp for å bo der et år; oppleve alle årstidene. Hun er skeptisk; hun har jo opplevd dem utallige ganger.
Men ferie er også bra.
Og jeg kommer til å fortsette å mase.

Går aldri lei av å kjøre biltur rundt Andøya; alltid vakkert, alltid forskjellig. Utsikten til fjellene på Hinnøya, Grytøya og Senja på østsiden. De dramatiske klippene og hav så langt du ser på vestsiden. Og, noen ganger, trolske og hemmelighetsfulle tåkelandskap.